Pang! Vårild er her!

Den 28. April ble vi velsignet med en datter nummer to, og her kommer fødselshistorien hennes!

Med April, min førstefødte, gikk jeg så langt over termin at jeg måtte settes igang. Jeg hadde planlagt å føde på ABC (Alternative Birth Center) på Ullevål, men endte opp på vanlig barselavdeling. Men da syntes jeg det var helt greit, jeg var så dritt lei av å være gravid, jeg ville bare ha ungen ut og starte på neste etappe. Jeg fødte uten smertestillende likevel, som jeg ønsket, noe jeg i ettertid har skjønt er ganske uvanlig for igangsatte fødsler, som ofte er ekstra intense og harde. Og ja, det var virkelig en intens opplevelse, Likevel, jeg husker det aller mest som gøy, Helt rått og gøy – jeg har aldri følt meg så levende!

Og det er nok dette som gjør at jeg ønsket å føde uten smertestillende igjen, et valg som vel må sies å ha noe masochistisk over seg. Jeg liker å teste grenser. Finne ut hva jeg tåler. Jeg får kick av livsbejaende opplevelser, jeg jakter på dem. Også vil jeg være tilstede, ikke bare i hodet, men i kroppen, jeg vil føle hvordan det kjennes å la en baby på flere kilo gli ut av kroppen. Det er for meg en erfaring med åndelige dimensjoner jeg ikke vil bedøve.

Men fy fader så vondt det er. Jeg forstår veldig godt at noen velger å ta imot all den smertestillende hjelpen de kan få. Og at det av og til er helt nødvendig. Det finnes ingen riktig måte å føde på, bare den riktige for akkurat deg og det barnet du bærer på.

Det kuleste med å føde er hvordan kroppen bare tar over. Man må bare akseptere å bli plassert i passasjersetet og prøve å samarbeide så godt man kan mens man lar naturen styre dere gjennom heisaturen. Heldigvis er det ganske mye man kan gjøre for å være en god passasjer. Og det vil jeg anbefale alle som skal føde å sette seg godt inn i – og trene på – så tidlig som mulig, uansett hva slags fødsel man ønsker deg og om man vil ta imot smertestillende eller ikke. Det er nemlig slett ikke sikkert ting blir som man har tenkt. Noen fødsler skjer så raskt at man ikke rekker å sette epidural. Noen ganger er anestesilegen opptatt og kan ikke komme med èn gang. Andre ganger tar åpningsfasen lang tid, og man blir bedt om å holde seg hjemme, selvom riene kan være sterke og smertefulle. Å ha noen verktøy for å takle smertene kan gjøre stor forskjell.

For det er ikke likegyldig hvordan babyen kommer til verden. Dette er første gang dere skal møtes, og hvordan det skjer, har betydning.

I forberedelsene til Vårilds ankomst har jeg hatt stort utbytte av Cathrine Mathiesens bok Yogamamma. Boka gir enkle, men effektive yogaøvelser og et mentalt rammeverk som forbereder deg på å gå fra kvinne til mor, både fysisk og psykisk. Særlig hadde jeg underveis i fødselen god bruk av de konkrete pusteøvelsene jeg hadde lært fra boka. Nå i barseltida har de enkle yogaøvelsene hjulpet meg med å redusere stressnivået og omfavne denne krevende tiden med et fredelig sinn og et åpent hjerte. Kjøp den her, eller lån den på biblioteket!

Denne gangen gikk jeg også over termin, og jeg begynte å engste meg for at jeg kanskje måtte settes igang igjen. Men allerede flere uker før termin hadde jeg begynt å våkne om nettene med svake rier som av og til tok seg opp og ble sterkere, men som gav seg igjen etter noen timer – til min store skuffelse hver gang! På overtidskontroll hos min faste jordmor på ABC undersøkte hun meg og konstaterte at jeg hadde tre cm åpning (altså at livmormunnen, som ellers er den litt harde tappen innerst i skjeden, hadde blitt, flat, myk og elastisk, og åpnet seg 3 cm. En åpning som skal bli 10 cm før babyen kan begynne sin ferd ut i verden). Så de nattlige sammentrekningene hadde hatt effekt – jeg var rett og slett inne i en veldig lang og møysommelig åpningsfase. «Du skal føde hvert øyeblikk, og du skal føde her!» sa jordmora mi. Så gav hun meg modningsakkupunktur og strippet meg. På bussen hjemover begynte jeg å få rier, kraftigere og kraftigere, og under middagen var de så sterke at jeg ikke klarte å følge med i samtalen. Da ringte vi bestemor som hentet storesøster, og kjørte oss til Ullevål. Men hva skjedde idet jeg kom inn på fødeavdelingen? Riene gav seg! Jeg ble så nedslått – og skamfull ovenfor jordmora som hadde tappet i badevannet og var klar for å ta imot en fødende kvinne. Ikke en sur og medtatt høygravid som ikke klarer å skjønne når fødselen virkelig er i gang. Nå blir vi sendt hjem igjen, tenkte jeg, til nye slitsomme søvnløse netter, før jeg igjen blir satt igang på overtid – farvel drøm om en idyllisk vannfødsel. Men istedet fikk vi bli på føderommet! Der var det dobbeltseng vi kunne sove i, og jormora ba oss bare slappe av og gjerne kose litt, for slikt setter igang fødseler. Å, jeg følte meg så ivaretatt og respektert. Vi sov og koste oss, langt vekk fra alt, det føltes som vi kunne vært hvor som helst i verden, på et hotellrom i Paris kanskje, en gang da vi fortsatt var nyforelsket. Om morgenen spiste vi en herlig frokost fra sykehushotellets fabelaktige buffet. Mett, uthvilt og glad – og vips så startet riene igjen! Kraftigere og kraftigere, og kl 08.30 tok jordmora vannet (altså stakk hull på fostersekken så fostervannet renner ut) for å hjelpe prosessen. Da gikk det strake veien, og kl 11.22 var hun ute.

Det var en nytelse å føde på ABC. Stort rom hvor jeg kunne bevege meg fritt og dempet belysning gjorde åpningsfasen, ikke smertefri, men til noe jeg kunne konsentrere meg om å takle. Etterhvert tappet jordmora i badekaret og sa at nå kunne jeg komme oppi når jeg følte at jeg trengte noe. Ganske raskt følte jeg at jeg trengte noe. Jeg sank ned i det varme vannet, og det var himmelsk. Varmen hjalp på smertene, og mellom riene kunne jeg duppe rundt nedi vannet og fokusere på å slappe av og kose meg, som en liten fisk i et tropisk hav. Jordmora satt ved siden av og kom med oppmuntrende ord og ros. Henrik (Vårilds pappa) satt også ved siden av. Da utdrivelsesfasen (når åpningen er 10 cm og babyen begynner å presses ned i bekkenet og ut) begynte, kunne jeg holde meg fast i Henrik, som heiet og støttet meg på utmerket vis. Jeg følte meg som en toppidrettsutøver med blodfansen rundt meg, og vi gikk for gull!

Så kom hun ut helt til øyenbrynene. Halve hodet hennes hang ut av meg, hun ble født med masse hår på hodet, og dette duvet rundt i badevannet som sjøgress. Men da ga riene seg. Det kom ingen flere. Jeg måtte komme opp av badekaret sa de, og jeg bare «Hæ? Jeg kan jo ikke gå rundt med halve hodet til babyene hengende ut mellom bena?!» Men jo, opp måtte jeg, jeg ble støttet bort til senga, og plassert på alle fire. Henrik fikk streng beskjed om å massere brystene mine, og vips startet riene igjen og etter to intense press gled hun ut og ned i madrassen, som en glatt sel.

Og det er rart med smerte, når de forsvinner så er de virkelig helt borte. Men dagen etter lå jeg på rommet og hørte en fødsel som foregikk på andre siden av korridoren. Og da koste jeg meg veldig med tanken på at det ikke var jeg som hylte der inne.

Jeg kan ikke skryte nok av den fantastiske oppfølgingen jeg fikk fra jordmødrene på ABC. Så dyktige, kunnskapsrike og fine mennesker, alle jeg møtte. Jeg er så takknemlig for at et tilbud som ABC finnes. Og ikke minst, takk for at jeg enda en gang fikk oppleve livets mirakel og bære frem et friskt barn.

Nå begynner neste fase, som jeg synes det er veldig nyttig å tenke på som det fjerde trimester, altså som en forlengelse av graviditeten. Hvordan vi takler den, hvordan vi sakte tilnærmer oss babypotting, samt mine beste triks for å overleve barseltida, får du i kommende innlegg. Så følg bloggen om du ikke allerede gjør det, så går du ikke glipp av noe!

The most difficult part of birth is the first year afterwards. This is the year of hard work – when the soul of a woman must birth the mother inside her. The emotional labour pains of becoming a mother are far greater than the physical pangs of birth; these are the growing surges of your heart as it pushes out selfishness and fear and makes room for sacrifice and love. It is a private and silent birth of the soul, but it is no less holy than the event of childbirth, perhaps it is even more sacred.

– Joy Kusek

Liker du det du leser?

Spander en kaffe på meg så jeg kan fortsette å spre kunnskap om babypotting! Tusen takk 🙂 – Annie

kr 45,00

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: