Pottedagbok uke 1 og 2 (med video av fangst) + Bæring!

Etter en nydelig fødsel tilbrakte vi to netter på ABC. Jeg vet ikke om jeg egentlig hadde ambisjoner om å starte babypotting straks og med èn gang, og faktisk prøve å fange det første barnebeket. Ambisjoner eller ei, jeg gadd ikke stresse med det. Faktisk begynte jeg å tvile på hele greia, funker egentlig babypotting liksom? Det er jo lenge siden sist, kanskje det hele bare var innbilning, og at jeg har vært blendet av et slags alternativt konspiratorisk nett-fenomen som egentlig ikke virker i praksis?

Hvertfall, jeg lot det ligge, fokuserte på å komme til hektene, og kose meg med min mann og dette nye mennesket vi hadde laget. Hun fikk på bleiene som lå tilgjengelig, vi fulgte litt med på når det kom noe i dem, men gjorde ingen forsøk på å fange noe i potta. Og vi hadde heller ikke inntrykk av at hun gav noe tydelig signal, som fikk meg til å minne meg selv på hvorfor jeg eventuelt skal tilby potte: For å gjøre livet hyggeligere for oss alle sammen. Hvis det ikke er et tydelig behov for noen, så skal jeg heller ikke tilby.

Da jeg ble mor for første gang kom den nye tilværelsen som et enormt sjokk. Legg til at April vær en særdeles oppvakt liten frøken som ikke ville ligge i vogn, måtte bæres hele dagen, kriget med puppen og skrek mye, så har du oppskriften på en stresset førstegangsmor. Det var ikke hyggelig for noen av oss, og vår nybakte familie ble tynnslitt på randen til sammenbrudd. Derfor har jeg bestemt meg for å være så chill som jeg bare kan denne gangen, også med potting.

Vi reiste hjem, og hele den første uka fokuserte jeg bare på å lande i den nye tilværelsen. Vi oppholdt oss bare hjemme, og jeg bar Vårild hud mot hud i bæresjal hele dagen lang. Hud mot hud stimulerer melkeproduksjonen og hjelper babyen med å regulere kroppstemperaturen (1). Det gjør også at hjernen min skiller ut kjærlighet- og lykkehormoner, noe den ikke gjør dersom det er et lag med tekstil imellom oss (og jeg vil ha alle de lykkehormonene jeg kan få!). Jeg får hendene fri, og kan gå rundt. Men selvfølgelig aller viktigst; fordi Vårild liker det. Og det er ikke så vanskelig å forstå. Tenk bare på hvilken overgang det er å bli født – fra å ligge trangt og lunt og vektløs inne i magen, kommer du ut til en åpen verden, med luft av ulik tempratur rundt deg, og med tyngdekraft å forholde deg til. Mange fagfolk omtaler de tre månedene etter fødsel som det fjerde trimester, altså som en forlengelse av graviditeten. Først etter tre måneder er barna egentlig «klare» for verden. Å bære i sjal er det nærmeste jeg kan tilby en tilværelse som ligner den i magen. Der er hun omsluttet av sjalet, tett inntill meg som lukter kjent, og hun kan høre hjerteslagene og pusten min som hun har lyttet til inne i magen. Med storesøster styrte jeg rundt med å prøve å få henne til å sove i vogn, uten hell, og til stor frustrasjon. Nå gidder jeg ikke det, jeg tar bæresjal og hud mot hud 24/7 som utgangspunkt, og stoler på at Vårild sier ifra når hun er klar for vogn.

Men serr, hud mot hud 24/7 – blir jeg ikke sliten av det? Jo, det blir jeg. Men jeg vet at det er midlertidig, og at dette er en veldig kort periode sammenlignet med hele livet mitt. Vi lever i en individualistisk kultur hvor det å legge barna ned blir fremstilt som viktig. Mange tjener også mye penger på å markedsføre forventningen om at du kan få lagt barnet ned hvis du bare kjøper deg denne vogna, denne vugga, denne ranglen, eller denne bamsen. For meg er det viktig å være bevisst kulturen jeg lever i så jeg ikke automatisk aksepterer de forventningene og normene som omgir meg. Og i dette tilfellet har jeg funnet ut at jeg blir mer sliten av å prøve å innfri forventningen om at barna skal ligge nede, enn å bare akseptere situasjonen og tilpasse meg den. Jeg roser meg selv for det, jeg sier til meg selv: «Jeg er en god mor for mine barn, jeg evner å tilpasse meg og romme dem, akkurat slik de er. Jeg stiller meg til disposisjon for at nytt liv kan gro, og det er jeg stolt av. Jeg er heldig som får være den som kan gi barna mine det de trenger. Det er en hellig og vakker jobb jeg gjør.» Så sender jeg en mental klem til alle mødre som også gjør denne jobben, akkurat nå og til alle tider. Og så prøver jeg å være kreativ med gjøremålene mine; trene litt yoga med babyen på magen (søk på babywearing yoga for inspirasjon!), dusje sittende med babyen på fanget, spise stående mens jeg vugger. Men, jo, jeg trenger også fri! Så jeg passer på å involvere flokken min; invitere folk hjem som kan lage mat til meg, vaske opp og holde Vårild mens jeg gjør ting som gir meg energi: meditere, gå en liten tur, trene bekkenbunnen eller dusje (stående!). Også bærer pappaen til Vårild henne i sjalet når han har mulighet.

Så, jeg har altså på meg bæresjalet som det innerste plagget. Ikke engang bh på. Vårild bare med bleie. Og så kler jeg på oss utenpå sjalet, med åpen genser, multitube fra MAM, sjerf eller hals, og digge beinklær, slik:

• 

• 

• 

• 

• 

Noen uker senere ble det varmere i været og vi ble klare for å ta noen korte turer ut. Fremdeles bruker jeg sjalet som innerste plagg, og kler på oss utenpå der:

Med babyen så tett innpå seg er det lett å observere signaler. Instinktene vekkes til live og ganske snart begynte jeg å lære meg Vårilds signaler for sult og pottebehov. Men det er ikke avgjørende å bære baby for å lykkes med babypotting! Du kan fint babypotte en baby som liker å sove i vogn også. Babypotting er veldig fleksibelt og kan tilpasses de fleste familier og behov.

I uke 2 begynte jeg å tilby potte. Her er hva jeg har notert i dagboken min:

Har hatt flere dager og netter hvor luft og avføringsbehov tydelig har vært årsak til ubehag og søvnproblemer. Etter en tur på badet, hvor det kommer ut i eksplosjoner, sover hun rolig igjen etterpå.

Har forsøkt å gjøre litt observasjon, ved å ta på henne brettebleie uten ullcover/sperrelag. Har da erfart at hun gjerne kan tisse mens hun sover, selv i sjalet, og bæsj kan komme umiddelbart etter oppvåkning. Vi bruker derfor fortsatt engangsbleier for minst mulig søl og stress. Jeg tilbyr potteanledning etter søvn, og ved tydelig tegn på ubehag/behov (da er det som regel avføring på vei, gjerne kombinert med mye luft).

Hvorfor gjør jeg dette? Etter søvn tilbyr jeg fordi det kan være lettere å få til en god ammeøkt om den startes med tom tarm og blære. Ved tydelig tegn på ubehag tilbyr jeg for å hjelpe henne med å få ut luft og avføring, som ellers kan samle seg opp og resultere i ubehag og magesmerter. For at babyen skal få tømt seg skikkelig er det viktig at to ting skjer:

1. Rompa bar. Babyer er født med hygieneinstinkter som sier at de ikke skal grise seg til. Derfor er det viktig å ta av bleien når hun har behov for å gjøre fra seg.
2. Dyp huk. Vi mennesker er skapt slik at det er lett å tømme seg når vi sitter på huk, men vanskelig når vi ligger eller står. Derfor er det viktig å holde barnet i hukposisjon når hun må på do.

Jeg gjør ikke babypotting for å fange mest mulig eller spare bleier. Det er fordi jeg lett blir lei meg hvis jeg har miljø for langt framme i hjernen min. Barseltida er en krevende tid psykisk og jeg trenger å tenke positive tanker, ikke tanker om klima og miljøkrise. Men, babypotting er et veldig miljøvennlig livsstilsvalg som kommer til å føre til at vi bruker mye færre bleier totalt sett sammenlignet med normen i vårt samfunn, selvom vi bruker mange engangsbleier nå i starten, og selvom det å spare bleier ikke er et mål i seg selv.

Men jeg følger med, selvom mye går i bleia. Dette gjør jeg for å forstå barnet mitt bedre, så jeg ikke misforstår pottebehov som symptomer på andre ting (noe som i verste fall kan føre til sykeliggjøring av helt friske barn og kanskje unødvendige tiltak og medisinering). Og så jeg kan forstå når det faktisk er noe annet, og ikke pottebehov som forårsaker uro.

Etter to uker med ny baby er hvertfall all tvil forsvunnet; babypotting virker, og det virker veldig bra! Som bevis har jeg fanget en av våre tidlige fangster på video (nyt synet av mine melkesprengte bryster!):

Som du ser knoter jeg en del, det er fortsatt litt uvant å håndtere en baby (er jo fem år siden sist!). Men vi er godt igang, og det er så gøy! Jeg nyter barseltida og dens unntakstilstand, slit, og magiske øyeblikk. Hvordan går det med oss videre? Følg med i neste post, hvor jeg også skal dele med deg alt jeg vet om samsoving, hvorfor og hvordan vi gjør det, og hvorfor det gjør at jeg sover såååå mye bedre enn jeg gjorde med forrige unge.

Lev vel! Annie

1. https://ammehjelpen.no/hudkontakt/