Pottedagbok uke 3 og 4 + samsoving

Vårild har blitt fire uker, og sånn her er pottehverdagen vår nå:

Om dagen kan vi gå i lang tid med samme tørre bleie! Hun sover i bæresjalet, hud mot hud med meg. Når hun våkner tar jeg det chill og gir henne sjansen til å falle i søvn igjen. Når det er tydelig at hun vil våkne, tar jeg henne ut av sjalet, tar av bleia, som ofte er tørr, og holder henne over vasken. Da tisser hun så godt som alltid, og ofte kommer det bæsj også. Så ammer jeg henne ofte uten bleie (vi ammer for det meste liggende i senga), og går på do igjen hvis hun viser tegn. Hun blir fort sliten, og etter noen runder med amming, do, rap, mer amming, rap, gulp, hikke, og do igjen, tar jeg på bleia igjen og putter henne tilbake i sjalet, hvor hun sovner.

Hun må være rolig for å klare å gjøre fra seg. Hvis hun hikker eller er oppskaket (noe hun fort blir), må jeg roe henne ned før jeg tilbyr potte. Hun har mye luft i magen, og avføringen kommer ut som skum. Jeg er helt overbesvist om at pottinga hjelper masse på magevondt og at vi unngår kolikk ved å drive med dette. Les mer om den antatte samenhengen mellom kolikk og (mangel på) babypotting her: Babypotting som kur mot kolikk?

Om natta tisser hun i bleia og ser ut til å være fornøyd med det. Jeg tar henne på do om natta bare hvis hun veldig tydelig ber om det, og da er det som regel store mengder bæsj som kommer. Om natta gjelder prioriteringen:

  1. Søvn
  2. Amming/spising
  3. Pottebehov

Du kan lese mer om nattpotting her: Å potte om natta

Vi samsover. Altså jeg og babyen i samme seng. Noe jeg opplever som et ganske kontroversielt valg. At hvordan og hvor vi sover er en «greie» kan kanskje virke merkelig, men jeg opplever det som et av de ømmeste temaene når det kommer til barneoppdragelse.

Utsnitt fra three stages of woman av Gustav Klimt

Jeg har likt tanken på å samsove helt siden jeg begynte å tenke på å få barn. Det virket åpenbart, syntes jeg, at babyer helst vil sove nære foreldrene sine. Men da jeg ble gravid med mitt første barn ble jeg usikker, og søkte trygghet i myndighetenes anbefalinger. Og beskjeden var klar: barn sover best i egen seng. Samsoving er forbundet med risiko for krybbedød. Så da ble det egen seng da, og helt sinnsykt slitsomme netter for meg, for jeg fikk et barn som på ingen måte ville sove i egen seng. Men jeg stod i det – livet med baby er jo sånn tenkte jeg; helt sinnsykt slitsomt, alle er jo enige om det, det er bare å holde ut. Da jeg etter noen måneder i denne karusellen begynte å vurdere samsoving igjen, og tenkte at jeg skulle ta det opp på helsestasjonen, ble jeg raskt satt på plass: På oppslagstavla hang det nemlig en utskrift av en forskningsrapport som igjen gav meg tydelig beskjed: Barn sover best i egen seng. Så da tok jeg det ikke opp med helsesykepleier da – jeg visste jo allerede hva hun ville si.

Istedet googlet jeg. Og fant den informasjonen som både den norske Ammehjelpen og LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) jobber for å spre: Det er forskjell på utrygg og trygg samsoving. Trygg samsoving medfører ikke økt fare for krybbedød. Foreldre bør informeres om hvordan de samsover trygt, uansett om de planlegger å samsove eller ikke, fordi nesten alle foreldre ender opp med å sove sammen med barnet sitt på ett eller annet tidspunkt. 

Forskningen som har ledet til denne konklusjonen er i stor grad jobbet fram av den amerikanske forskeren James J. McKenna, som etter å ha viet hele sitt liv til å forske på mor og barns søvn kom ut med boken “Safe infant sleep: expert answers to your cosleeping questions” i 2020.

Her beskriver han hvordan “anti-samsovingskampanjer” i vesten ikke har vært bygget på seriøs forskning, men på kulturelle idealer og forenklede konklusjoner. Han introduserer også ett nytt begrep; “breastsleeping”, som kanskje best kan oversettes til “ammesøvn”, som beskriver det sovearrangementet som er naturlig for oss mennesker, altså det vi har tilpasset oss gjennom evolusjonen; et mor-baby par side ved side på samme underlag, med fravær av risikofaktorer. Han viser til forskning som viser hvordan dette sovearrangementet fører til mer og lengre amming, mer hud mot hud kontakt mellom mor og barn, og ikke minst mer og bedre søvn for både mor og barn. Han går videre gjennom alle kjente risikofaktorer og argumenterer for at det er tilstedeværelsen av disse risikofaktorene som kan gjøre samsoving risikabelt, ikke samsoving i seg selv, som i konteksten ammesøvn tvert imot er svært gunstig.  

Likevel formulerer fortsatt helsenorge og NHI på sine nettsider i favør av at barn skal sove i egen seng. De nevner sekundært at samsoving kan være trygt dersom man følger reglene for trygg samsoving, men beskjeden er tydelig: egen seng er fortsatt ansett som tryggest, og best. Hvorfor holder man fast i denne forestillingen når forskningen faktisk sier noe annet?

Kanksje er svaret å finne i Håndbok for helsestasjoner av Nina Misvær og Per Lagerløv. Under kapittelet om søvn står det: “Barnelegen Berndt Eckerberg (2012) hevder at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med sin mor, og er skapt for å sove sammen med henne de første leveårene. Et slikt levsett passer dårlig inn i vår kultur, mener han, og oppfordrer foreldre til å lære barnet å sove hele natten i egen seng selvom det kan stride mot barnets natur.” Hvorfor samsoving ikke passer inn i vår kultur går ikke håndboka nærmere inn på. Den viser heller ikke til forskning som underbygger denne påstanden, det er kun denne enkelte legens synsing som får sette dette premisset. Håndboka går rett videre til innstrukser om hvordan foreldre kan “lære” barnet til å sove i egen seng.

Lignende holdninger dikterer også amerikanske heslemyndigheters anbefalinger og råd, og McKenna vier mye plass i sin bok til å plukke denne kulturelle blindsonen fra hverandre og hevder at hele ideen om hva som er god søvn for barn og at dette er noe som må læres er en kulturell konstruksjon. Videre viser han til forskning som viser at unge voksne som sov sammen med sine foreldre i sine første leveår har bedre selvtillit, er tryggere på seg selv, har et bedre forhold til egen kropp og seksualitet, og generelt en mer positiv holdning til eget liv, enn sine jevnaldrende som sov alene da de var barn. Med slike funn kan det vel ikke lenger være riktig å hevde at barn sover «best» i egen seng?

Trygg samsoving, illustrert

Håndbok for helsestasjoner mener likevel at foreldre må hjelpes med å lære barna å sovne “selv”, i egen seng, og at «utfordringen da er at dette innebærer at foreldrene, og særlig mor, må undertrykke sine instinkter om å trøste barnet når det gråter, noe som er vanskelig for mange.» Det anbefales å gi barnet smokk istedenfor pupp, og kosedyr istedenfor fysisk tilstedeværelse av en omsorgsperson. Hvorfor det å sovne med smokk er å anse som å sovne «selv» (definert som «uten støtte»), men å sovne med pupp er problematisk forklares med at smokk gjør at mor ikke trenger å stå opp for å roe barnet igjen om det våkner om natta. Men om man samsover behøver heller ikke mor å stå opp, man kan bare sove videre mens ungen dier, og man behøver ikke lære opp barnet i materialisme ved å påtvinge henne en plast-pupp som substitutt for menneskelig kontakt. (Når det er sagt vil jeg preisere at det er helsemyndighetenes valg av fokus jeg er kritisk til her, ikke bruk av smokk i seg selv. Smokk kan selfølgelig være et ypperlig, og av og til nødvendig, verktøy i oppdrager-verktøykassa. Jeg er på ingen måte ute etter å shame foreldre som gir smokk til barna sine. Men jeg synes likevel det er fair å være ærlig på at det er det det er; en kunstig brystknopp, som aldri kan erstatte det barnet er skapt for å ønske; sin mors kropp. Slik bleier også er et ypperlig verktøy, men likevel et substitutt for oppmerksom tilstedeværelse av en omsorgsperson med kunnskap om babypotting. Bruk både smokk og bleier med god samvittighet, men aldri la noen få deg til å tro at disse tingene er bedre for barnet ditt enn deg.)

Det finnes helt sikkert dårlige og gode måter å samsove på, også når det gjøres trygt, og noen kan sikkert lede til søvnproblemer. Og jeg forstår at søvnmangel kan være alvorlig. Men det finnes mye annet enn babyers naturlige ønske om fysisk kontakt med mor som stjeler foreldres nattesøvn. Den kulturelle forventningen om å være sosial på kveldstid for eksempel. Det beste rådet jeg noen gang har fått om søvn er: Legg deg med barnet ditt! Sov når hun sover, også om kvelden!

Jeg har måttet tåle masse kommentarer av typen «så kjedelig du har blitt etter at du fikk barn», når jeg sier at jeg ikke prioriterer å se serier på kveldstid. Jeg gir slike kommentarer en mental langefinger, det er lett nå som jeg er trygg i mine valg. Det var ikke lett da jeg var usikker førstegangsmor. Tenk om helsestasjoner og helsemyndigheter kunne trukket fram dette i større grad og problematisert kulturens press på mødre istedenfor å gå rett til at eneste løsning er å tvinge mor og barn til å undertrykke sine naturlige instinkter? Å bli mor er en enorm endring. Som samfunn og kultur må vi beskytte kvinner og gi dem det mentale rommet de trenger for å takle overgangen. Å gjøre de kraftige naturlig instinktene som vekkes til live, som blant annet innebærer trang til å trøste barnet med fysisk kontakt når det gråter, til et problem er ikke til hjelp!

Liggende mor og barn av Paula Modersohn-Becker

At det er naturen som må vike når kultur og natur er i konflikt er et tilnærmet automatisert syn i vår kultur. Og det er ikke bare naturen «der ute» som undertrykkes, det er også naturen i oss selv.

Heldigvis kan det velges bort. Istedet for tvang og kamp og konflikt og gråt nyter jeg nå lange netter side om side med min myke, vakre, deilige baby, som bysser meg i søvn med sin hyppige amming. Ja, jeg ammer henne i søvn når hun trenger det, noe som også får meg til å slappe av og sovne. Istedenfor å engste meg over at dette er en uvane vi må kvitte oss med (også en kulturell fordom, og et idiotisk råd spør du meg), nyter jeg denne utmerkede måten naturen har inrettet oss på; en gave som gir oss begge bedre hvile samtidig som vi knyttes sammen. Jeg ser på meg selv som en slags naturverner på homo-sapiens mikronivå. Og gevinsten er stor; jeg er milevis unna den herjede, utslitte og fortvilede nybakte moren jeg var da jeg kjempet mine nattlige kamper med min førstefødte. Tvert imot er jeg uthvilt når jeg våkner om morgenen! Nok til å faktisk kunne jobbe litt – hvis jeg vil.  

Så jeg tror forfatterne av Håndbok for helsestasjoner tar feil. Jeg tror samsoving kan passe utmerket godt inn i vår kultur. Ikke bare fører det til bedre søvn for mor og barn, det gir også arbeidende mødre mulighet til å være i fysisk kontakt med barna sine i alle nattens timer, og dermed gi den fysiske kontakten de trenger for å trives selvom mor må være borte om dagen.

Jeg mener ikke at alle skal samsove. Barn er forskjellig, og foreldre er forskjellig. Og nettopp derfor må helsemyndighetene gi nøytral og fullstendig informasjon om alle soveløsninger, så foreldre kan ta informerte valg. Basert på all tilgjengelig forskning, ikke kulturelle fordommer og helsepersonels personlige meninger om hva som passer eller ikke passer inn i vår kultur.

Hvis du tror samsoving er riktig for deg så anbefaler jeg virkelig McKennas bok. Om det å lese en hel bok ikke passer helt inn i tidsskjemaet ditt om dagen så kan du selvfølgelig bare gå rett på sak:

  1. Les om trygg samsoving
  2. Organiser soveplassen så den er trygg og komfortabel for dere begge (eller alle tre)

Hvordan du samsover trygt finner du ut her. Hvordan du gjør det komfortabelt vet du selv best, men for meg innebærer det å ha to ekstra puter i tillegg til hodepute; en til å ha mellom knærne og en til å støtte ryggen. Sperrelaken under det vanlige lakenet for å beskytte madrassen. Jeg har også en svak nattlampe på nattbordet som hjelper meg hvis jeg må rette litt på stillingen vår underveis om natta. Denne er også uvurdelig hvis vi skal potte om natta. Nattpotting er enklere når man samsover, men det er ikke avgjørende å samsove for å lykkes med babypotting. Babypotting er veldig fleksibelt og kan tilpasses de fleste liv og behov.

Samsoving og babypotting inngår i en oppdragerstil jeg kaller «Art-spesifikk omsorg». Sammen med amming og bæring hud mot hud danner de et mønster av teknikker jeg mener er det vi mennesker forventer å møte når vi blir født. Møtt med dette er spedbarna rolige og tilfredse, på en måte vi ikke er vant med at spedbarn er i vår kultur. Vi er så vant med ideen om at spedbarnstida er en krisetid, at vi kjøper den uten å nøle. Men jeg er her for å fortelle deg at det behøver ikke være sånn. Hvilke teknikker og metoder du velger, og hvilke sannheter du lar råde, er avgjørende for hvordan spedbarnstida di blir. Dette skal jeg skrive mer om senere, men fram til da vil jeg si med James McKenna:

Enjoy your baby!

Liker du det du leser?

Spander en kaffe på meg så jeg kan fortsette å spre kunnskap om babypotting! Tusen takk 🙂 – Annie

kr 45,00

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: